Det hadde jo vært krig i Norge i fem år, og da hadde vi ikke mye å verken av mat eller klær eller noen ting. Og så kom det en hjem fra Amerika som hadde et reisebyrå. Han ville ha meg over. Og dette skulle skje så fort så jeg fikk ikke tid til å tenke meg om en gang. Før jeg visste ordet av det så var så var jeg på båten til Amerika. Den gangen tok det ti dager med Stavangerfjord.
Jeg glemmer ikke da jeg kom inn til det første lunsjbordet. Med alt, der manglet det ingentingen. Og det var til og med ting som ikke vi var vant til å hatt i Norge før krigen heller. Ananas og fersken og alt sånt. Det var jo ting vi aldri hadde sett. Så det var jo bare helt utrolig.
Du vet vi hadde jo ikke ordentlig brød engang. Vi hadde ikke hvetemel under krigen, så brødet var sånn svart og halvt rått. Det var det brødet vi hadde. Så bare det å få skikkelig brød, det var jo stort. Og kaker. Du vet, under krigen, vi kunne ikke bake kaker for med det melet så gikk ikke det. Så bare det å få kaker, det var jo fantastisk. Også is og da, det var jeg jo heller ikke vant til.
Jeg var jo bare helt overveldet og at jeg virkelig kunne bare spise alt dette here. Og jeg husker jeg var liksom veldig, det ananas gjorde så inntrykk på meg. Jeg hadde jo ikke spist det før. Det synes jeg var veldig godt. Så jeg prøvde meg på det meste. Så jeg ble jo da litt sjøsyk, men det gikk jo heldigvis over.
Lyssna: mp3