Vi bodde på St. Andrews, det var i 1944. Ved siden av hvor jeg arbeidet så var det et hotell som innkvartering av norske fallskjermkompani. Og de hadde lånt gressklipperen. Han som først kom til å hente den gressklipperen, han var en middelaldrende mann. Han var kokk. Og han hadde gått tilbake med gressklipperen og så hadde han sagt at ”nei, jeg går ikke etter no gressklipper mer, du må sende en ung for hun er veldig kjekk ung dame. Veldig kjekk dame. Når du skal hente den. Så så så du får gå du, Leif” sa han. Og han var veldig kjekk, ja, det vet du, de var så trent. Du vet, det var nesten ikke gutter i, alle var i militæret vet du. Og jeg synes han var veldig kjekk. Han hadde brunt hår, og blå, st blå, ordentlig blå norske øyne. Han var ikke så høy, men han var veldig sånn tett i kroppen. Og veldig, veldig, ja, han var, han var kjekk, veldig kjekk synes jeg. Men du vet, han snakket ikke noe særlig engelsk, ikke noe særlig godt engelsk da. Sjarmerende engelsk. Når nordmann snakker engelsk så er det veldig sjarmerende. Vi ble kjent da og så ble det kjærlighet da vet du. Vi hadde diamantbryllup. Men min mann var syk da, men vi hadde diamantbryllup. Han levde til det.
Lyssna: mp3