Hun var veldig flink og kjekk og, og ryddig og ordentlig på alle måter, men plutselig så ble det bare rot altså. Med klær og med alt, greide ikke å holde styr på noe. Sånn at det var en vanskelig tid akkurat det dere der altså.
30. april i år så har vi vært gift i 60 år. Kona mi lever av har fått Alzheimer og er på Hovseterhjemmet. Hun var ute og gikk antagelig uten at jeg visste det og hadde falt og brukket lårhalsen. Det skjedde uten at hun kunne forklare hvor hun var henne eller noe så det var noen som hadde funnet henne. Og hun ble kjørt til Diakonhjemmet. Og der fikk hun da for operasjonen da så fikk hun da en eller annen bedøvelse eller noe sånt. Og etter det så forverret sykdommen seg radikalt. Så når hun ble utskrevet fra Diakonhjemmet så ble hun kjørt rett til Hovseterhjemmet. Og der har hun vært siden.
Men nå er det jo helt, nå er det jo helt slutt for så vidt sånn at hun kan verken snakke eller spise selv eller noe. Bare sitter i en rullestol og må mates. Det er trist akkurat det der er trist for henne. Men jeg lever jo mitt liv, jeg er jo vant til det nå. Er veldig ofte der borte. I hvert fall annenhver dag. Hun reagerer ikke i det hele tatt. Men jeg tar henne med ned i kafeen og så gir jeg henne en appelsin.
Lyssna: mp3