Vi skulle spille en fotballkamp i 7. divisjon som er den laveste divisjonen i Sogn og fjordene. Jeg er født og oppvokst helt innerst i Sogn og vi skulle møte et lag som er helt i den andre enden av fylke, som heter Bulandet. Det er fire timer med buss, og to timer med båt for å komme ut til Bulandet.
Den fotballkampen jeg skal snakke om, det var en merkekamp for bortelaget, for det var den dagen de skulle innvie sin nye bane. Når vi da nærmet oss land med med båten så så vi at flaggene var til topps på hele øya. Og mener du ikke at på kaia så stod det et skolemusikkorps og ventet på oss. De hadde ikke uniform på seg, de hadde vanlige klær, men alle hadde uniformslue. De spilte en marsj og vi marsjerte da opp til fotballbanen, først skolemusikkorpset, så hjemmelaget, deretter oss som bortelag og så sikkert to-tre hundre av lokalbefolkningen på ulike øyer rundt om.
Og vi kunne jo ikke helt skjønne at det kunne være en bane på en så på på den øya der, for det var jo bare sånne blankslipte svaberg egentlig hele øye, nesten ikke vegetasjon. Det var noe gress, men ikke noen trær.
Men da viste det seg at de hadde sprengt ut et område oppe på toppen av øya. Der hadde de lagt grus, så det var en grusbane, veldig fin grusbane, men den var nå litt liten, vet ikke helt om det var internasjonale mål. Og de brukte da bakkanten, der det da var fjell igjen, det brukte de som tribune. Og husker var en liten unge som falt ned litt og slikt, men det gjorde ikke noe, for der var det fest og moro.
Og vi spilte kampen, jeg tror vi vant, jeg tror vi vant, 15, 16, 17 – null. Jeg husker ikke. Og når du vinner med 16-17 mål så har du alltid noe moro du kan fortelle på veien hjem igjen og.
Lyssna: mp3