Når jeg var 7-8 år så danset jeg for første gang foran folk. Den følelsen bare tok over hele kroppen, jeg følte jeg kunne være hvem som helst. Jeg følte, det her er ikke meg. Jeg følte meg unik når jeg danset. Helt siden da så ønsket jeg å danse. Jeg trente ballett, jeg trente jeg trente hip hop, jeg trente dance hall. Alle ting jeg kunne prøve bare for å få den følelsen igjen da. Ja, jeg til og med laget en mål for meg, jeg lagde en sånn dato, jeg skulle akkurat 15, jeg skulle være superkjent, jeg skulle være beste danser i verden, jeg skulle være en prima ballerina. He. Når jeg ble eldre ble det vanskeligere og vanskeligere, for jeg møtte folk som var flinkere enn meg, jeg møtte folk som har gjort det lengre enn meg, også ser jeg på meg selv og tenker: shit. Er jeg like unik som jeg var før da. Og om nettene hadde jeg ikke noe å drømme om. Før så var det sånn, non stop dansing i hodet mitt. Nå tenkte jeg på mer logiske jobber jeg kunne gjøre. Å være danser er ikke lett. Det er vanskeligere enn alle andre jobber. For det er tusener på tusener av folk som vil gjøre akkurat det samme og danse mer glansfullt enn meg, kunne hoppe høyere enn meg. Kunne gjøre piruetten mer vakkert enn meg da. Så jeg fant ut at dansing er ikke en karriere da.
Lyssna: mp3